En baptistpastor i Sør-England, John Barber, skrev i sin blogg for noen dager siden at han hadde begynt å lure på hvor lenge kirker som han representerer, vil få lov å fortsette sitt virke på samme måte som de hittil har gjort i Storbritannia. «Dette er dagens situasjon skriver han: Vi forkynner at det er bare en vei til frelse, utelukkende gjennom troen på Jesus Kristus. Vi respekterer andre religioner, men tror ikke at de er sanne. Vi er ikke for abort. Vi tror at mannen er overhodet i familien og skal ha lederskapet i kirken. Vi godtar ikke samkjønnet ekteskap. Vi tror Gud skapte to kjønn, og selv om vi skal ha omsorg for alle, så er alle andre “ekteskapelige” kombinasjoner et avvik, som så mye annet i en fallen verden,» skriver Roald Øye fra Kristiansand i innlegget «Uår i landet»

Hvor lenge vil organisasjoner som deler vårt syn på disse områdene, få lov til å fortsette sitt virke? Og viktigst av alt: Hvor lenge vil vi få lov å undervise våre egne barn i det vi tror på? Slik det nå ser ut i Storbritannia, må svaret utvilsomt bli “ikke veldig lenge “. Og så nevner han noen eksempler fra omkringliggende kommuner i Sør-England, bl.a. et tilfelle der myndighetene nedla forbud mot å drive søndagsskole for barn.

Det som aller mest alarmerte den engelske pastoren er likevel et nyhetsoppslag fra Skottland som i sommer ble formidlet av “The Christian Institute”.En journalist i en avis hadde rakket ned på et kirkekor fra USA som besøkte kirker i Skottland. Han beskrev koret som en “musikalsk trojansk hest”som samarbeidet med kirker som ‘trick every box of the Ugly Religious Fundamentalism checklist.’ (Hva nå det er?) Kirkenes “pro-marriage and pro-life views” var ikke velkomne. “The Scottish Secular Society” fulgte opp kritikken og stilte spørsmål om hvorfor koret i det hele tatt hadde fått innreisetillatelse i landet. Hvis sekulære mennesker ikke ønsker at slike kristne skal få lov å komme som inviterte gjester til landet, da kan en være sikker på at de heller ikke ønsker at slike kirkesamfunn skal få lov å operere på permanent basis i landet.

Sannheten er at konservative kristne nå blir fremstilt som «de uskikkelige guttene i klassen». En engelsk forfatter, Al Mohler, skriver i sin bok «We cannot be silent» om hva det vil si å forkynne sannheten til en kultur som har redefinert sex, ekteskap og selve meningen med at noe er rett eller galt. Den kristne kirke blir ikke lenger oppfattet av det flerkulturelle samfunn som forsvarer av hva som er rett og riktig.

Situasjonen er på kort tid blitt fullstendig reversert. Den rådende kultur identifiserer 0fte kristne som de som er på gal side i moralske spørsmål. De som holder fast på den bibelske lære angående menneskets seksualitet, er nå «skjøvet ned fra sin pidestall». De må ta innover seg at sekulære mennesker ønsker å «evangelisere» overfor dem. De er synderne som trenger omvendelse for å bli «skikkelige» og lik dem som har inntatt «la det skure holdningen» til livet. Og hvis de ikke omvender seg, vil det komme høylydte krav om å stenge dem ute fra det gode selskap.

Pastor John Barber håper han tar feil, og at kirkene kanskje vil bli beskyttet fordi det fins så mange muslimer som har liknende tradisjonelle moralske verdier som de kristne. Men han tror egentlig det er et fåfengt håp. På en eller annen måte ser det ut til at kristne alltid blir plukket ut som skyteskiver.

Selv om hans verste anelser slår til, tror han ikke det vil bli hard forfølgelse av kristne i den vestlige verden, men at det kan bli rettsaker og straffeforfølgelse av kristne for å skremme dem til taushet og underkastelse av storsamfunnets lover og regler, hvis de ikke forandrer seg. Det tror han er svært sannsynlig utvikling. (Noen kirker i GB har allerede inntatt en slik ettergivende holdning)

Han spør: Er det på tide å planlegge for en fremtid der religiøs frihet ikke råder. Er det på tide for kirkene å diskutere hvordan de skal virke på utsiden av loven? Har vi forberedt en generasjon av pastorer og deltidsarbeidere i Guds rike, som er utrustet til å ta vare på en undergrunnskirke i et høyteknologisk samfunn? Det kan hende det vil være sløsing med tiden, kan hende ikke, skriver John Barber!

Storbritannia og Norge ligger heldigvis et hav unna hverandre, og frafallet har kanskje ikke kommet like langt her som der, men bør vi ikke lytte til baptistpastorens tanker om om å være føre var? Jeg bare spør, for jeg er pensjonist og satt på sidelinja.