En amerikansk undersøkelse gjengitt i Charisma magazine avslører at så mange som 70 prosent av unge voksne forlater sin kirke og tro i årene etter at de er ferdig med utdannelse og studier. Den amerikanske undersøkelsen peker også på at det er flere yngre menn enn yngre kvinner som tar et oppbrudd med troen og man har nå begynt å stille spørsmålet hvorfor. I følge undersøkelsen så vil sju av ti ha sluttet å søke til kirken innen de første to år etter at de har endt utdannelsen og mindre enn 30 prosent i aldergruppen 18-29 sier at deres religiøse tro er viktig.  Undersøkelsen kan også ha relevans til forhold her hjemme hvor mange menigheter rapporterer at de sliter med oppslutning fra aldersgruppen 23-24 til 45.

De fleste menigheter både i USA og her i Norge har et sterkt og attraktive tilbud for barn og ungdommer opp til 20+. I menigheter og bedehus er det barneklubber, barnekor og et rikholdig arbeid for tenåringer i form av ungdomsgrupper, ungdomsmøter, ungdomskor osv osv. Men når de unge er passert 23-24-25 er tilbudene også ofte slutt. Enkelte menigheter har riktignok unge-hjem arbeid for yngre barnefamilier men som oftest er det eneste tilbudet som gis til yngre voksne søndagsmøtet eller gudstjenesten søndag klokken 11. Mens den amerikanske undersøkelsen ensidig peker på at det er eksistensielle spørsmål som tvil på Guds eksistens, manglende evner til trosforsvar eller lite åndelig utrustning som får unge til å forlate tro og kirke, er det likevel grunn til å spørre om årsakene kan ha en helt annen årsak.

En av dem som har forsøkt å rette et søkelys på noe av denne problematikken er Simon Christian Osen som 3 februar formulerte et innlegg på verdidebatt med overskriften «Har kirken sviktet de unge menn» hvor han formulerer sin innledning omtrent slik: «Klokka er 19.30 på en fredag i en eller annen menighet Det er nå tid for kveldsmøte etterfulgt av kaffe og noe å bite i. Jeg kikker rundt meg. Bortsett fra meg selv og min kompis, så er det ingen andre unge menn å se. På benkene ser jeg barn, damer, unge jenter, familiefedre på godt over 50 og enslige pensjonister. Fredag markerer starten for en ny helg. En ny helg der unge menn utøver og blir utøvd vold på. Der de gjør kriminalitet og ruser seg. 2/3 av de som tar selvmord årlig i Norge er unge menn. Det totale tallet selvmord er vel rundt 500. Det betyr at ca 300 menn tar livet av seg hvert år i Norge.» Omtrent slik formulerte den unge mannen Simon Christian Osen innledningen i sitt innlegg forrige tirsdag som ikke akkurat utløste den helt store debatten på Vårt Lands debattnettside. Problemstillingen Osen trekker frem i sitt leseverdige innlegg er både relevant, høyaktuell og setter fingeren på noe mange har observert, nemlig kirkens eller menighetenes tapte generasjon, nemlig dem som har lagt ungdomsårene bak seg, som ikke har oppnådd noen reell status i menighetene og som er for gamle til ungdomskor eller ungdomsmøtene, men for unge for menighetenes husmortreff eller mannsarbeid. Disse opplever i økende grad å befinne seg i et slags aldersmessig «ingenmannsland» hvor menighetene i realiteten ikke har noe reelt tilbud eller aktivitet utover gudstjenester søndag formiddag. Spesielt ille stilt i mange kristne sammenhenger er dem som ennå ikke har funnet seg en ektefelle eller fått oppleve at ekteskapet de inngikk i ungdommelig forelskelse ikke var spesielt bærekraftig  og endte i skilsmisse. Selv om vi kristne ikke liker å erkjenne det, er skilsmisseratene minst like høye blant kristne som blant ikkekristne og i menighetenes randsone finnes det et høyt antall enslige som ikke fant en ektefelle eller som opplevde at ekteskapet raknet.

De aller fleste menigheter og kristne fellesskap har ofte gode og målrettede tiltak for barn, unge opp til 22-23 og så for de gråe hår eller husmorgrupper, men fint lite eller intet for den aldersgruppen Osen etterlyste i sitt innlegg, er det kanskje her kirken og frimenighetene må tenke nytt. Svært mange av dem jeg selv vokste opp med i kirke og menighetsliv på 1990 tallet som man traff på ungdomsmøtet i kirken (og som også opplevde å feile på en eller annen måte i forhold til å få seg ektefelle og barn) har i dag sitt sosiale liv enten på puben eller et eller annet utested. I kirke og menighetsliv er de ikke å se, og dersom man spør er det enten skammen eller følelsen av å falle mellom to stoler eller og vissheten om å ikke lenger passe inn som gjør at de ikke er å se i kirken, bedehuset eller frimenigheten. «Har kirkene sviktet de unge menn?» spurte Osen i sitt innlegg på verdidebatt og svaret på dette må langt på vei være et ja. Våre menigheter har få tilbud til den menneskegruppe Simon Christian Osen etterlyste da han var i en Oslo kirke en fredag kveld.

Hva menighetene kan gjøre

Mange mennesker har opplevd at kristne menigheter kan være lite åpne og inkluderende for dem som forviller seg inn i en menighet eller kirke de aldri har vært i. Opp gjennom årene har jeg møtt mange mennesker, alt fra innflyttere, studenter og andre som kom til en
ny plass på jakt etter åndelig og sosialt fellesskap. Og dessverre, litt for mange av dem fikk oppleve en side med våre forsamlinger vi helst ikke vil snakke høyt om. Nemlig iskalde og lukkede menigheter som ikke er interessert i å slippe nye mennesker inn i varmen. Litt for mange har beskrevet sitt møte med det kristne fellesskapet som et møte med bakhodet til den som sitter foran benkeraden. «Alt jeg så var bakhue til personen som satt foran meg på bedehuset og det var ingen som sa «hei» når jeg kom eller dro, kunne en student fortelle meg, og han er ikke alene. Også i forhold til dette har mange forsamlinger store utfordringer fordi vi rett og slett ikke har tilrettelagt våre møter for å inkludere nye som søker til menighetene. Et første skritt som skal til er at menighetenes menigheter slutter å oppfatte forsamlingene som tumleplass for oss selv, våre venner og vår familie. Ved hjelp av smarte enkle grep, utrustning og bevisstgjøring internt i menighetene, eksempelvis med å gi flere i menighetene omsorgsoppgaver vil man kunne gjøre en betydelig forskjell og samtidig skape varig vekst i menighetene i og med at man knytter mennesker tett opp mot fellesskapet. (Illustrasjonsfoto)

Mye ensomhet også i menighetene

«Hun har kjent kulden fra det kristne fellesskapet. – Det må skje en endring, sier kvinnen som står for ett av de mest leste innleggene på dagen.no den siste måneden.
Kvinnen, som vil være anonym, hadde forrige uke på trykk et debattinnlegg med følgende tittel: «Ikke bruk for «sårede kristne». Etter at innlegget ble lagt ut på dagen.no, har det blitt delt 1.300 ganger på Facebook, og har fått over 70 kommentarer. Det er den fjerde mest leste saken på dagen.no den siste måneden, skriver avisen Dagen i en artikkel om et innlegg skrevet av en kristen kvinne. Ensomhet er et gigantproblem både i samfunn og i den kristne menighet. I følge ulike tall finnes det mellom 70 000 og 100 000 ensomme i Norge og en god del av disse finnes også blant kristne og her har menigheter og enkeltindivider både en utfordring og oppgave.

Det nytestamentlige menighetsfellesskapet

Å være en bibelsk kristen dreier seg om langt mer enn å ha de rette teologiske doktriner, den rette dåpslæren eller ett rett syn på kristologi og kirkehistorie. Å være en bibelsk kristen er primært å være en etterfølger av Kristus og å leve på den måten Bibelen åpenbarer. Menighets og fellesskapstanken er helt sentral i de nytestamentlige skrifter og et av de greske ord som brukes om det kristne menighetsfellesskapet eller «brodersamfunnet» er «Koïnonia» som betyr samfunn eller fellesskap. Roten til ordet  (koinon) -betegner det å ha andel med noen i noe og illustrerer det nære og fortrolige samfunnet som var mellom de første kristne. Ordet brukes også om det fortrolige forholdet som er mellom den troende og Kristus. Som blodkjøpte Guds barn står vi i et fortrolig koinonia med Faderen og Sønnen (1.Joh 1,3) det som vi har sett og hørt, det forkynner vi og eder, for at og dere kan ha samfunn med oss; men vårt samfunn (fellesskap) er med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus. Hovedtesen i det nytestamentlige synet på fellesskapet (menigheten) er at det skal eksistere et fortrolig og nære relasjonsforhold mellom dem som innehar den felleskristne troen som innebærer et fortrolig og nært samfunn mellom hverandre og Gud, og siden mange kristne opplever seg å befinne seg på utsiden av det kristne fellesskapet eller opplever menighetene som introverte og lukkede, har vi sviktet vår oppgave og den bibelske fellesskapstanken. Enkelte kristne kan nesten oppleve et møte i menigheten som videoen » Doing Church Alone» fra Joshua Generation Church illustrerer.