Tø 

 Søkelys

                                                      


  Tilbake
  Hjelp jødene hjem

 

Korsets nederlag - pinsebevegelsen taler med to tunger

"Karismatikkens menn og kvinner taler usant om egen virksomhet"

Av Levi Fragell

Som kritiker av pinsekarismatikken – med sine forgreninger i brede kristne miljøer – blir jeg igjen og igjen møtt med overbærende avvisning av denne bevegelsens talspersoner: ”Levi Fragell overdriver, han er ikke oppdatert, hans egne ungdomserfaringer tilhører en forgangen tid. Jeg kjenner meg ikke igjen i hans beskrivelser,” er standardfrasen fra pastorer og redaktører – og et ubevisst publikum anser dermed mitt anliggende for punktert.

Det faktiske forhold er at mine egne erfaringer i psykologisk forstand er barnemat i forhold til det miljø som nå er normalisert i den nykarismatiske bevegelse. Jeg så ikke barn og voksne falle i gulvet under ”kraften” før jeg var en garvet fritenker – på et tilfeldig besøk i Filadelfia i Oslo. Jeg var referent for Korsets Seier på pinsevennenes sommerstevner i tenårene, men så ikke lange køer av syke trenge seg frem til helbredelsespredikanter før jeg 30 år senere sammen med min bror Arvid under en ferietur stakk innom Hedmarktoppen for å hilse på familie og gamle venner. Under vår oppvekst var de ekstreme forhold jeg nå kritiserer marginale forekomster, som riktignok var omtalt i blader som Hjemmets Venn og Livets Gang, men slike trykksaker forekom ikke i vår omgangskrets. Under påtrykk fra mirakelvekkelsen i USA fikk William Branham og William Freeman opptre under korte besøk i Oslo, men den ansvarlige ledelse lukket snart sine dører for dette Åndens vær. Rettere sagt: De prøvde, de gjorde sitt beste – med redaktører og ledere som Egil Strand og Martin Ski i spissen. (Er det upassende om jeg her også nevner min far, Øivind Fragell?) Men de tapte.

I dag er det Korsets Seier - bladet jeg selv skrev i som ung predikant - som fører nederlaget videre. Det er journalistisk sett blitt bedre enn noensinne. Det er ikke mangel på profesjonalitet som skjemmer verdens pinsekirke. Det er mangel på moral og anstendighet. En folkelig legmannsbevegelse må innrømmes et visst slingringsmonn når det gjelder ytringsformer, med det må være rimelig å foreta helsesjekken på selve hovedorganet, Korsets Seier. Etter min mening er tilstanden urovekkende. Man skal bla langt tilbake for å finne et nummer hvor ikke troen må stimuleres av en eller flere ubevisbare mirakehistorier. I det nummer jeg nå sitter og blar i (uke 25), gjengis rapporter om den uetterrettelige John G. Lake (1870 – 1935) og hans ”100.000 helbredelser”. Det reklameres for ungdomssamlingen Toftefestivalen, hvor evangelisten Tom Roger Edvardsen skal be for syke i et eget ”helbredelsestelt”. I bladets avdelig for Undervisning, skriver pastor Geir Stomnås at han har merket ”en økning av norske demonbesatte.” Han opplever ”at de onde åndene drives ut med høye skrik og voldsomme manifestasjoner”.

Et oppgjør med pastor Jan-Aage Torp er en nødvendighet for ethvert kirkelig omdømme, på samme vis som Aage Samuelsen og Hans Bratterud kunne ofres med gevinst. Men Reinhard Bonnke og Daniel Kolenda skal om noen dager tas imot med klappsalver, og Benny Hinn farer jorda rundt i sitt private jetfly. For noen måneder siden var han taler hos Ulf Ekman i Sverige, den samme Ekman som nå også er hedersgjest i norske pinsesamlinger.

Er det å tale med to tunger en øvelse forut for tungetalen – eller er det den rest som er tilbake når seier er blitt til nederlag?

Dette innlegget har også stått i Korsets Seier (uke 27). Det har imidlertid adresse langt utover pinsebevegelsens grenser, og jeg legger det derfor også ut på denne siden.

Dyp uro og sorg over pinsebevegelsens nyorientering

 

 

Sist oppdatert: 08.07.11