Bilde fra en svensk kirke: Foto: Jonn Leffmann (lisens)hh

De nordiske folkekirkene befinner seg alle i dyp åndelig krise og forfall og kan på ingen måte sies å representerer den sanne kirke ( ἐκκλησία)) som ble født frem av Den Hellige Ånd på pinsedag i år 33 etter Kristus. Mens den opprinnelige menighet eller kirke bestod av mennesker som gjennom personlig omvendelse og dåp hadde kommet til tro på Kristus Jesus, består folkekirkene i dag av skarer av uomvendte som trenger «noe religiøst» som en form for ramme rundt viktige begivenheter i livet. Kirkens dåpspraksis med å døpe spedbarn blir et livsrituale på samme måte som i islam hvor man den sjuende dagen må slakte en sau eller lignende for å feire barnet og for å gi almisse. På samme måte med konfirmasjon som er et rituale for å markere overgangen fra barn til å bli voksen. I andre primitive religioner har man gjerne et tilsvarende rituale for å markere at den den unge er i ferd med å bli mann. Gjennom sine riter følger folkekirken mennesker fra vugge til grav, og selv om folkekirkene forlengst har tapt sin åndelige, moralske og politiske makt, har apostat-kirkene gjennom de ulike «livs-ritene» greid å forbli «folkets kirke», selv om man ikke lenger holder frem Guds ord eller er lydig mot det budskap den kristne kirke er kalt til å proklamere. Les videre →